ProZ.com translation contests »
25th translation contest: "Alien first impressions" » English to Norwegian » Entry by Johan Slåttavik


Source text in English

Translation by Johan Slåttavik (#31814)

Imagine dining in a European capital where you do not know the local language. The waiter speaks little English, but by hook or by crook you manage to order something on the menu that you recognise, eat and pay for. Now picture instead that, after a hike goes wrong, you emerge, starving, in an Amazonian village. The people there have no idea what to make of you. You mime chewing sounds, which they mistake for your primitive tongue. When you raise your hands to signify surrender, they think you are launching an attack.

Communicating without a shared context is hard. For example, radioactive sites must be left undisturbed for tens of thousands of years; yet, given that the English of just 1,000 years ago is now unintelligible to most of its modern speakers, agencies have struggled to create warnings to accompany nuclear waste. Committees responsible for doing so have come up with everything from towering concrete spikes, to Edvard Munch’s “The Scream”, to plants genetically modified to turn an alarming blue. None is guaranteed to be future-proof.

Some of the same people who worked on these waste-site messages have also been part of an even bigger challenge: communicating with extraterrestrial life. This is the subject of “Extraterrestrial Languages”, a new book by Daniel Oberhaus, a journalist at Wired.

Nothing is known about how extraterrestrials might take in information. A pair of plaques sent in the early 1970s with Pioneer 10 and 11, two spacecraft, show nude human beings and a rough map to find Earth—rudimentary stuff, but even that assumes aliens can see. Since such craft have no more than an infinitesimal chance of being found, radio broadcasts from Earth, travelling at the speed of light, are more likely to make contact. But just as a terrestrial radio must be tuned to the right frequency, so must the interstellar kind. How would aliens happen upon the correct one? The Pioneer plaque gives a hint in the form of a basic diagram of a hydrogen atom, the magnetic polarity of which flips at regular intervals, with a frequency of 1,420MHz. Since hydrogen is the most abundant element in the universe, the hope is that this sketch might act as a sort of telephone number.
Forestill deg at du er ute og spiser middag i en europeisk hovedstad hvor du ikke kan språket. Kelneren snakker lite engelsk, men takket være gestikulering og ren slump greier du å bestille noe du gjenkjenner fra menyen, som du spiser og betaler for. Forestill deg at du, etter en tur som går galt, dukker opp utsultet i en Amazonas-landsby. Menneskene der har ingen anelse om hvem du er eller hva du vil. Du prøver å mime tyggelyder, noe de misforstår og tror er et primitivt språk som du snakker. Når du løfter armene for å signalisere overgivelse, tror de at du prøver å angripe.

Å kommunisere uten en felles forståelse for kontekst er vanskelig. Som et eksempel kan vi ta for oss problemet med radioaktive åsteder. Radioaktive åsteder må forbli urørte i titusenvis av år. Dette må kommuniseres på en måte som mennesker i fremtiden også kan forstå. For bare tusen år siden var det engelske språket som ble brukt den gangen uforståelig for dagens engelskspråklige mennesker. På grunn av de språklige utfordingene som fremtiden kan bringe med seg har firmaer strevd med å utforme advarsler som skal følge kjernefysisk avfall. Komitéer som har ansvar for å utforme disse advarslene har foreslått alt fra store betongpigger og Edvard Munchs «Skrik», til genetisk modifiserte planter som lyser faretruende blått. Ingen av disse er garantert å være fremtidssikre.

Noen av de samme folkene som jobbet med disse avfallsplass-skiltene har også tatt del i en enda større utfordring: å kommunisere med utenomjordisk liv. Dette er også temaet for boken «Utenomjordiske språk», forfattet av Daniel Oberhaus som er journalist i Wired.

Ingenting er kjent om hvordan utenomjordiske kanskje tar inn informasjon. Et par plakater som tidlig på 1970-tallet ble sendt opp med de to romfartøyene Pioneer 10 og 11, viste nakne mennesker og et grovt kart for å finne jordkloden. Helt enkle og grunnleggende ting. Men selv dette baserer seg på antakelsen at romvesener kan se. Fordi slike romfartøyer kun har en mikroskopisk sjanse til å bli oppdaget, er det større mulighet for at radiosignaler som med lysets hastighet kommer fra jorden, kan skape kontakt. Men akkurat slik en jordlig radio må være innstilt på riktig frekvens for å fange opp radiosignaler, må også en utenomjordisk radio være det. Hvordan ville romvesener kommet over den riktige frekvensen?

Pioneer-plakaten gir også et hint i form av et enkelt diagram som viser et hydrogenatom. Hydrogenatomer har en magnetisk polaritet som skifter med jevne intervaller, og de avgir elektromagnetisk stråling på 1420 MHz. Fordi hydrogen er det vanligste elementet i universet, er håpet at denne skissen skal fungere som et slags telefonnummer.


Discuss this entry