ProZ.com translation contests »
25th translation contest: "Alien first impressions" » English to Norwegian » Entry by Tone Staum


Source text in English

Translation by Tone Staum (#31772)

Imagine dining in a European capital where you do not know the local language. The waiter speaks little English, but by hook or by crook you manage to order something on the menu that you recognise, eat and pay for. Now picture instead that, after a hike goes wrong, you emerge, starving, in an Amazonian village. The people there have no idea what to make of you. You mime chewing sounds, which they mistake for your primitive tongue. When you raise your hands to signify surrender, they think you are launching an attack.

Communicating without a shared context is hard. For example, radioactive sites must be left undisturbed for tens of thousands of years; yet, given that the English of just 1,000 years ago is now unintelligible to most of its modern speakers, agencies have struggled to create warnings to accompany nuclear waste. Committees responsible for doing so have come up with everything from towering concrete spikes, to Edvard Munch’s “The Scream”, to plants genetically modified to turn an alarming blue. None is guaranteed to be future-proof.

Some of the same people who worked on these waste-site messages have also been part of an even bigger challenge: communicating with extraterrestrial life. This is the subject of “Extraterrestrial Languages”, a new book by Daniel Oberhaus, a journalist at Wired.

Nothing is known about how extraterrestrials might take in information. A pair of plaques sent in the early 1970s with Pioneer 10 and 11, two spacecraft, show nude human beings and a rough map to find Earth—rudimentary stuff, but even that assumes aliens can see. Since such craft have no more than an infinitesimal chance of being found, radio broadcasts from Earth, travelling at the speed of light, are more likely to make contact. But just as a terrestrial radio must be tuned to the right frequency, so must the interstellar kind. How would aliens happen upon the correct one? The Pioneer plaque gives a hint in the form of a basic diagram of a hydrogen atom, the magnetic polarity of which flips at regular intervals, with a frequency of 1,420MHz. Since hydrogen is the most abundant element in the universe, the hope is that this sketch might act as a sort of telephone number.
Tenk deg at du skal spise middag i en europeisk hovedstad hvor du ikke kan det lokale språket. Kelneren kan lite engelsk, men på en eller annen måte lykkes du med å bestille noe på menyen som du drar kjensel på, spiser og betaler for. Forestill deg nå isteden at du har gått deg bort og forvillet deg inn i en landsby i Amazonas, skrubbsulten og forvirret. Folkene der aner ikke hva de skal tenke om deg. Du mimer tyggelyder, noe de tar for å være ditt primitive språk. Når du så rekker armene i været for å vise at du overgir deg, tror de at du forbereder et angrep.

Det er vanskelig å kommunisere uten en felles kontekst. For eksempel må radioaktive områder ligge uforstyrret i flere tusen år ; imidlertid er den engelsken folk snakket for bare 1000 år siden, nå uforståelig for de fleste som snakker moderne engelsk. Dermed har forskjellige selskaper strevd med å lage varselskilt som skal settes opp på områder med atomavfall. Komiteer som jobber med dette har forsøkt med alt fra betongpigger via Edvard Munchs "Skrik" til genmodifiserte planter som vil anta en alarmerende blåfarge. Vi har ingen garanti for at noen av disse vil bli forstått i fremtiden.

Noen av de samme folkene som arbeidet på disse radioaktige områdene, har også jobbet med en enda større utfordring: å kommunisere med utenomjordisk liv. Dette er teamet i "Utenomjordiske språk", en ny bok av Daniel Oberhaus, en journalist som er ansatt i Wired.

Vi vet ingenting om hvordan utenomjordiske vesener vil oppfatte informasjon. Tidlig på 1970-tallet ble to plakater sendt ut med romskipene Pioneer 10 og 11. Disse forestiller nakne mennesker og et grovt kart over Jordkloden. Det er rudimentære greier, men selv dette vil antyde at utenomjordiske vesener kan se. Det er forsvinnende liten sjanse for at et slikt fartøy vil bli funnet, men radiosendinger fra Jorden som går med lysets hastighet har større sjanse for å oppnå kontakt. Men i likhet med jordiske radiosendinger, må også de intergallaktiske være innstilt på den rette frekvensen. Hvordan skal det gå til at utenomjordiske vesener slumper til å finne den rette frekvensen? Pionerplakaten gir et hint i form av et enkelt diagram av et hydrogenatom, hvor den magnetiske polariteten skifter med regelmessige intervaller på en 1,420MHz frekvens. Siden hydrogen er universets vanligste elementet, er håpet at denne skissen kan fungere som et slags telefonnummer.


Discuss this entry